UIV-journalist Øystein Bjørstad Lindbeck besøkte i påska Rock Mot Rus-festivalen på Andenes for første gang i sitt liv. Det ble en fantastisk åpning på påsken...
Fyldig rapport følger:
Etter å ha gledd meg til RMR i flere uker, kjentes det betryggende å endelig komme seg avgårde. Sammen med venner og bekjente fra flere Vesteråls-kommuner satte jeg fredag kursen mot Andenes med rutebuss fra Sortland. Jeg fikk den siste plassen i bussen, som var så full at en ekstra måtte settes opp. Definitivt et godt festival-tegn.
Bussenturen føltes kortere enn vanligvi og etter ca. 2 timer ankom vi idrettshallen på Andenes. Fra bussen så vi det massive RMR-banneret som hang på veggen, og både forhåpningene for RMR og humøret ble skrudd enda høyere i været.
Festivalen
Raskt fikk jeg ordna meg festivalpass og program. Deretter trasket vi i samlet flokk til innkvartering, en hel mengde nettopp ankomne RMR'ere fra fjern og nær. Allerede 3,5 timer før åpningsshowet var imponerende folk ankommet.
Innkvarteringa foregikk på den lokale ungdomsskolen, etterhvert et virkelig trivelig sted. Her "campet" band og festival-deltakere i skjønn forsamling. Vi pakket ut våre soveposer, liggeunderlag og ryggsekker, før vi etter noen timers tid dro tilbake til hallen.
Noe av det første som slo meg som virkelig imponerende og profesjonelt ved RMR, var den fortløpende dekninga. Da jeg kom inn i kafeteria ble jeg møtt av en vegg dekket av TV-skjermer. Her kunne man følge årets festival live eller se utdrag fra tidligere år.
Etter en stund slapp vi inn i selve hallen, der konsertene skulle være. Scenografi var utmerket, og visstnok enda bedre enn tidligere år. I tillegg var det hengt opp gamle RMR-logoer på veggene. Oppløftende å tenke på all innsatsen som er lagt ned i festivalen, hovedsaklig av Andøy-ungdommen selv. Det må også nevnes at RMR er en genial måte å begynne påskeferien på...
Svarte roser og omdisponerte garderober
Reality-konseptet "Oppbygging" var det første som gikk av stabelen på årets festival. De 5 deltakerne ble presentert og innveid (!) før de ble sendt ut på oppdrag. Senere kom de tilbake, og vi fikk følge dem i korte videosnutter. Utfordringene var lagt opp i tilknytning til det lokale særpreg, dvs. bading, overnatting i snøhule, og andre ting som Andenes kan by på.
Det gamle Andøy-bandet Black Roses markerte (iallfall for meg) festivalens startskudd. Da de åpnet med Griegs "Dovregubbens hall", ble det raskt bevegelse i publikums nakkemuskler. Det ble det også av coverlåta "With a rebel yell". Publikum var helt med på refrenget, og skrek "More, more, more!!!"
Etterpå var det klart for åpningsshow, med bl.a. den unge konferansieren Holger Hansen fra Andøya og gamle travere som Svein Spjelkavik. Showet inneholdt elementer av billedteater, bl.a. en gigantisk grønn strekmann, samt gassmasker og økser.
Oppskriften på suksess, allerede så tidlig i festivalen!
Bodø-rapperne Tungtvann begynte sin konsert i 23-tida, og ble kveldens høydepunkt for de fleste. Det toppet seg selvsagt da Svein Spjelkavik tok vinnerne av Mikro-RMR, 3 jenter på rundt 5-6 år opp på scena for å klemme Tungtvann-gutta. Likevel måtte jentene innrømme at de ikke ante hvem bandet var...
Litt mindre engasjement hos publikum, var det da Galaxee gikk på scena, antakeligvis begynner folk å bli lei av billig dance-pop... Ikke vet jeg, da jeg gikk tidlig. Jeg har aldri vært spesielt glad i denne typen musikk, og synes heller ikke den har så mye å gjøer på Rock Mot Rus. Tiden fram mot bandkonkurransen ble brukt til spising og omorganisering i "leiren" på ungdomsskolen. Plassene vi hadde tatt var nemlig senere blitt omdisponert til jentegarderobe, underlig nok.
Talentfulle unge band
Da vi kom tilbake til hallen, begynte bandkonkurransen, høydepunktet på RMR. I år skulle ca. 30 band konkurrere om publikums og dommernes gunst. Det var faktisk så mange at konkurransen måtte framskyndes for å få tid til alle.
Første band ut var Mortal Maze, en av de hardeste bandene på festivalen. Narvikbandets musikk er en form for melodiøs black metal med innovative (!!!)
Kanskje ikke kost for enhver, men den harde kjerne av headbangere foran scena så iallfall ut til å elske det.
Elsket det gjorde desto flere tilskuere da neste band kom på scena. Preslex kombinerer moderne rock/metal med bl.a. opera-aktig vokal, som er meget underholdende. De gjennomførte et glimrende, utadvendt show. Til tross for deres brede publikums-appeal, var det litt dårlig liv i publikum, iallfall etter min mening. Likevel var jeg iallfall ikke den eneste som tilbragte konserten vekselvis på og over gulvet, og det er jo et godt tegn.
Både lys- og lydteknikerne gjorde en glimrende jobb, og lyden ut var veldig bra. Det var denne tanken jeg lykkelig sovnet inn med, på et hardt gym-gulv på Andenes Ungdomsskole i 4-tida natt til lørdag. Sovesalen var selvsagt fylt av bråkete ungdommer som rastløst kastet ball, bråket, og lekte med lysene, men sånn skal det jo være. Nakken min var også i ferd med å gå i stå, men det er akkurat det som er festival-sjarmen;
- Å være totalt utslått, men blid, fornøyd og klar for mer.
Lørdag begynte med nødvendig inntak av føde, nærmere bestemt kjeks fra nærbutikken, som for øvrig var fylt av RMR-deltakere som nettopp hadde stått opp. Vi ankom hallen tidsnok til å se dagens andre band, Leuük fra Bodø. Band med stil er kult, og Leuük skåret høyt på det punktet, bassisten var f.eks. kledt i badekåpe, og hadde et Barbie-dukkehode hengende fra sin bass.
Av de andre bandene jeg så, var Undertow fra Narvik og Roadkill fra Harstad de som imponerte mest. Til tross for enkelte tekniske problemer, leverte Roadkill et sett som gikk i 120km/t, og vokalisten falt faktisk om på scena etterpå, i god i god rock & roll-stil.
Origo fra Tromsø var også blant de bedre bandene. Svært talentfulle unge menn fra Tromsø, dette. På tross av lav alder, glimret de med modne poprock-låter og gode tekster.
Etter bandkonkurransen
Etter 2 timer med stengt hall og lydsjekk, begynte køen å danne seg utenfor idrettshallen. Jeg mistenker at mange kun kom for å se Kaizers, men det er jo forståelig. Før Kaizers var det imidlertid tre yngre band som gikk på scena:
Vanskapt fra Lofoten er et legendarisk hardcore-band med et kraftig politisk uttrykk. Med sin steinharde, blytunge "feskar-hardcore", mørbanket de publikum som simpelthen ble tvunget til å røre på seg. Vokalist/bassist Tommy Forsaa er et vilt syn på scena, der han vræler ut sanger om f.eks. Draugen.
Rocketboyz var også et trivelig gjensyn for hjemmepublikum, som straks var med da bandet dro i gang med herlige heavy-låter med 80-talls-sound. Spesielt cover-versjonen av Alice Cooper's hit "Poison" fikk publikum til å gjalle med.
Sist ut var Turdus Musicus fra Tromsø. EP'en deres blitt godt mottatt, og kombinasjonen av hardcore, rock & roll og joik (!!) fikk både undertegnede og publikum til å juble. Å se vokalisten/gitaristen hoppe gal rundt på scena er fantastisk inspirerende, og selv om det ikke ble noe joik på denne konserten, gav Tromsø-gutta jernet, spesielt da Vanskapt kom på scena og hjalp til på siste sang.
Før Cumshots skulle rocke massene, var det finale i reality-prosjektet Oppbygging. Av de 5 opprinnelige deltakerne var 2 stemt ut. De gjenværende måtte gjennomgå Kristopher Schaus utfordringer. De som så "Forfall" på NRK vet litt om Schaus fantasi; Deltakerne ble satt til å drikke en vidundermikstur, bestående av blant annet kattemat, kefir og uforedlet tran, alt mikset sammen til ei herlig gjørme. Vinneren var selvsagt den som klarte å unngå brekningsrefleksen.
Schau er i tillegg til Oppbygging-general frontfigur i The Cumshots. Under konserten var både lavt og høyt, mens han brølte løs. Ingen tvil om at han hadde hadde publikum i sin hule hånd, det kom ironisk nok godt fram i sangen "Dead man's hand". Cumshots er crazy på scena, og gitaristen fikk vist seg fram da han (motvillig?) stage-divet. Publikum gjorde riktignok en dårlig innsats for å holde ham oppe, men det ble likevel god underholdning.
Kaizers Orchestra var festivalens headliner, og bandet alle ventet på. Over 1000 mennesker befant seg i hallen da Kaizers spilte. Vokalist Jan Ove Kaizer vartet opp med både ompa og sigøynermusikk i store doser, og tilfredsstilte publikum fra første låt, "Ompa til du dør".
Radio-hit'en Kontroll på kontinentet skapte også furore hos flere enn undertegnede. Alltid koselig å se publikummere som kan alle tekstene til bandet på scena.
Festivalen avsluttes
Da Pain Solution gikk på scena begynte slutten å nærme seg, og derfor var det litt synd innse at skrekk-fakirene ikke var så skumle som forventet. Selv om dette er stunts og selvpining av vill sort, var det bare performance-artistenes dyktighet som imponerte meg... Ikke showet i seg selv. Men, men, det var nok allerede på tide å ta kvelden etter en herlig serie med band på scena.
Og festivalen kunne ikke blitt avsluttet på en bedre måte enn at det beste bandet vant. Preslex stakk nemlig av med seieren. Tromsø-guttene selv hadde ikke engang regnet med å komme blant de 5 beste, og halvparten av medlemmene stod ute og røyket da de vant. Et annet trist faktum var at de kun fikk spille vinnerlåten sin, og ikke flere sanger.
Siste spiker i kista, iallfall for i år, ble slått inn da bl.a. Svein Spjelkavik avslutta med Deep Purple's klassiker "Smoke on the water". Midtveis benyttet Spjelkavik sjansen til både å stage-dive (joda, han reiv med seg en bråte publikummere ned på gulvet) og å kaste skjorta. For en avslutning. Jeg mistenker for øvrig at en heldig tilskuer gikk hjem med Spjelkaviks islending.
På tur tilbake til ungdomskolen for enda en hard natt med mye bråk og dårlig søvn, var jeg garantert ikke den eneste som satt igjen med et fantastisk utbytte av helga. Ja, det er virkelig noe med denne festival-følelsen; Å ligge halvdød på bussen tilbake til Sortland, lykkelig etter en fullkommen, rocka utladning...
Jeg gleder meg utrolig til å se hva RMR-arrangørene får til neste år, dette går bare en vei: Oppover!
- Øystein Bjørstad Lindbeck... Tusen takk til Yngve Johannessen for alle bildene. Flere finner du her
Black Roses varmet opp publikum.
Foto: Yngve Johannessen
Fra åpningsshowet.
Foto: Yngve Johannessen
Vanskapt sendte sjokkbølger gjennom publikum.
Foto: Yngve Johannessen