|
Utvekslingsstudent i Chile 17 år gamle Kjersti Strandskog Paulsen fra Sortland har siden februar vært utvekslingselev i Chile. Dette er hennes rapport til UIV. Første møte med familien er vanskelig å beskrive. På forhånd var jeg veldig spent og nervøs. Det var egentlig både spennende og skummelt, men de viste seg å være veldig hyggelige. Jeg så ikke så mye da vi kjørte fra flyplassen, fordi det var så mørkt, men da jeg kom ut dagen etterpå, så jeg alle sand-bergene, de er kjempehøye og ligger rett bak huset der vi bor.. Det er nesten bare sand her. I begynnelsen var det overveldende, og ganske plagsomt, men jeg er blitt vant til det, så det går bare bra. Iquique er litt som Sortland, i grunnen; Hav, by og fjell, kan man si... Sortland er finere enn Inqueue, dog. Da jeg kom hit i februar var det varmt. Og da mener jeg varmt! Herlig temperatur, men nettene var nesten likev arme, og DET var ikke så herlig hele tiden. Nå er det sånn ca. 15 grader om dagen og litt kaldere om natten. Husene her har for det meste ikke oppvarming, så om kvelden må man ta på seg litt ekstra klær hvis det blir kaldt. Så litt om vertsfamilien min: Her i Iquique i Nord-Chile bor jeg sammen med mor Ana Maria, far Edwin, deres to sønner Edwin (18) Cristhofer (12), og bestefar Miguel... Hele familien har vært veldig hyggelig fra første stund, og jeg bruker ofte kveldene til å prate med Ana Maria og Edwin. Da snakker vi om alt mulig, skole, venner og livet generelt. Det er i disse samtalene jeg lærer mest spansk. Ana Maria og Edwin har heldigvis vært veldig tålmodige mens jeg har prøvd og slitt for å få forklart ting. Det går mye bedre nå, men i begynnelsen var det vanskelig. På lørdager får vi familiebesøk, da kommer nemlig bestemor Otilia hit for å spise middag og drikke te me oss. Om kveldene, til teen, har hun alltid et eller annet med til oss. Empanadas og andre gode ting. Etterpå bruker jeg som regel kvelden sammen med venner. Da ender vi vanligvis opp på stranden eller på diskotek. Det må nesten nevnes at Iquique har Nord-Chiles største diskotek... De første månedene forstod jeg heller lite av komminikasjonen og skolen her, men nå får jeg faktisk brukbare karakterer. Før var engelsktimene de eneste jeg hang helt med i, og derfor også mitt favorittfag. På skolen der jeg går har vi engelsktimer hver dag. Folkene her nede snakket ikke så mye engelsk først, men jeg fant etterhvert ut at de er flinkere enn de viser, at de rett og slett ikke tør snakke så mye. Det er uansett helt okei, for etter at jeg kom mer inn i språket her, vil jeg helst lære mest mulig spansk, så derfor ber jeg om litt vanskeligere oppgaver etterhvert. Jeg kan bruke datamaskin i 1 time en dag i uken, og sånn får jeg holdt kontakt med venner og familie hjemme på Sortland. Det er egentlig litt mindre tid enn jeg bruker foran skjermen i Norge, men det gjør ingenting. For øvrig ringer jo også mamma og pappa hit av og til. Det er veldig koselig. Skolen er ganske stor, vi er faktisk 1500 elever der, så det blir en litt annen dimensjon enn Sortland Videregående. Likevel er systemet annerledes, skolen huser alle fra 1. klasse basik (1. klasse på barneskolen) til 4. klasse medio (3. klasse videregående). Fin miks, med andre ord... Skolen er den eldste i byen, over 100 år gammel, den ble stiftet i 1889. Skolen gir yrkeskompetanse, man kan bli sekretær, regnskapsfører eller administrator... Jeg har ikke lært for mye om landet generelt, men har hørt veldig mye om diktatoren Pinochet, det er veldig delte meninger om ham her nede. Når det gjelder natur, så tilbyr Chile alt fra ørken til is. Man trenger ikke forlate landet for å finne hele spektret... - Kjersti Strandskog Paulsen |